Brobyggeren

Fossumkollektivet etablerte et brobyggingsprosjekt i Ås kommune høsten 2015, der deltakerne kan leve og bo etter avsluttet behandling. Her er det muligheter for å kunne tilpasse aktiviteter, utdanningsmuligheter, kvalifiserende jobbpraksis og poliklinisk oppfølging i et rusfritt, trygt og utviklende miljø. Tilbudet er etablert i kort avstand fra våre avdelinger i Frogn og Ås.

May Britt Nordahl er ansatt som prosjektleder, og vi har mulighet til å ha fire-fem personer boende samtidig. I tillegg til disse kan pasienter bosatt i nærområdet etableres i prosjektet. Personene er i all hovedsak ferdig med behandlingen ved våre avdelinger, men har behov for videre behandlingsnærhet og oppfølging. Det skjer i et positivt, aktivt fellesskap skjermet fra deres tidligere rusmiljø, samtidig som de har faste forpliktelser satt inn i en klar døgnstruktur.

Vi legger vekt på at aktivitetene skal være kompetansegivende med tanke på at de senere skal ut i en ordinær skole- eller arbeidssituasjon.

Her er May Britt sin artikkel i Fossekallen 1 – 2016:

Bakgrunn for prosjektet

Både helseforetakene, Bufetat, brukerorganisasjoner og politikere har økt fokus på de sårbare overgangene fra behandling til etablering i en selvstendig tilværelse. Behandlingstiden har blitt kortere, noe som gjør at de som i dag skrives ut av behandling er mindre stabilisert for en rusfri tilværelse enn tilfellet var for noen år siden. Overgangen til en selvstendig tilværelse er derfor blitt mer sårbar enn før.

Ettervernstilbudet /oppfølgingen fra kommunene, NAV og det øvrige hjelpeapparatet er sterkt varierende med hensyn til omfang og kvalitet på tilbud etter behandling. Vi opplever ofte at tilbudet som gis er så mangelfullt i forhold til den enkelte ungdoms behov, at man kan forutsi at ungdommen vil ha små muligheter for å kunne holde seg rusfri og fungere i det ordinære skole- og arbeidsliv. Spørsmålet blir da hvordan man kan «bygge en bro» mellom behandlingssituasjonen og en mer selvstendig tilværelse, slik at man tar vare på den investeringen som ungdommen og samfunnet har lagt ned gjennom behandlingen.

I dag er det uønskede skiller mellom behandling og ettervern, og det er krevende å få til sømløse, individualiserte behandlingsforløp.

Mål

Vi ønsker gjennom dette prosjektet å arbeide for at ungdom får økt mestringsevne og livskvalitet.

Vi har etablert et tilbud der ungdom som ønsker det, og har behov for det, kan leve og bo etter avsluttet behandling, samt få den oppfølgingen de måtte ha behov for. En slik «bro» /sømløs overgang er bygd på den enkelte ungdoms ønsker, ressurser, behov og interesser, og skal være så fleksibel at den kan tilpasses individuelle forutsetninger.

Beskrivelse av prosjektet

Prosjektet ble etablert høsten 2015. Januar 2016 ble May Britt Nordahl ansatt, og hun har som oppgave å følge opp de som er med i prosjektet. Videre er May Britt også tilstede på avdelingene og i terapigruppene. Så de blir allerede helt fra starten i sitt behandlingsforløp kjent med henne, og forhåpentligvis vil det bidra til at det etableres en trygghet underveis.

Som dere vil se er vi opptatt av metoden Empowerment. Videre vil denne artikkelen bruke begrepet ”ungdommer” for enkelhetens skyld, da dette er Fossumkollektivets kjente begrep. På Primæren blir det feil å bruke dette begrepet da vi også har eldre inne til behandling, da målgruppen er 18 – 30 år.

Å starte opp et slikt prosjekt/ettervernstilbud har vært og er en on-going-prosess som stadig er i endring. Vi har endret oss og tilbudet når vi ser det vil gagne ungdommene. Vi har noen retningslinjer for dem som er med i prosjektet, og disse er ikke forhandlingsbare; totalavhold fra alle rusmidler, de skal gå på NA-møter, og gruppene vi har en gang i uken er obligatorisk. Bortsett fra det har vi hele veien hatt fokus på at ungdommen er eksperten på hva som fungerer og hva som er deres behov i en slik overgangsfase. I lys av det har de blitt tatt med inn i drøftingen og bestemmelsene på hvordan vi skal ha det. Det terapeutiske fokuset er både på individet og på gruppa som helhet.

I dag er fem gutter og fem jenter med i prosjektet. Vi har to hus vi disponerer, ett for jentene og ett for guttene. I tillegg har nå tre stykk av dem bosatt seg i egen leilighet, men er med i prosjektet fortsatt

Vi disponerer en telefon og den kan ungdommene ringe eller sms`e til når de har behov. I tillegg har vi en hemmelig facebookgruppe hvor de tar kontakt, drøfter ting, uttrykker behov eller kommer med forslag til aktiviteter vi kan gjøre m.m. Vår erfaring etter disse månedene i prosjektet, er at muligheten til å bruke sms og facebook er terapeutisk klokt, for det viser seg at terskelen for å be om hjelp, uttrykke behov via de kanalene gjør det enklere og kanskje ikke bare for den mest sårbare? Vi vet vel alle hvor utfordrende det til tider kan være å ta opp telefonen å be om hjelp.

Vi har utformet en ettervernsmal med spørsmål som omhandler alle livsforhold, og en kveld i uken har vi obligatorisk samling rundt denne malen – jentene på tirsdag og guttene på onsdag. Her får alle mulighet til å dele i en trygg gruppe. De blir sett, anerkjent og de blir speilet. Ikke minst får vi her tatt tempen på hvordan den enkelte fungerer i sin hverdag sett opp i mot hverdagens krav og forventninger. Muntlige strategiplaner avtales og følges opp. Videre gjør vi alle, jentene og guttene, en aktivitet sammen en gang i måneden. Forslaget til aktiviteten vi skal gjøre skal komme fra dem, og de skal bli enige om en aktivitet. Prosessen rundt det å bli enige gir mye trening i å kommunisere, og når vi gjør aktiviteter sammen får de sosial trening. Vi ser at flere har hatt stor vekst her, og sett i lys av at syndromet/sykdommen avhengighet er en følelsesmessig og sosial sykdom, tenker vi at denne treningen vil gjøre dem mer rusta til å mestre livet sitt fremover.

Våre ungdommer har ulike historier med det å bo og leve sammen med andre, så en gang per uke har vi husmøte i hvert hus. Her prater vi om stemningen på huset, samt fordeler praktiske oppgaver som må gjøres. Vi snakker om hva som fungerer og eventuelt hva som må justeres etc.

Målet er at de som er med i brobyggerprosjektet skal ha en meningsfull og givende hverdag. Dette innebærer å ha en jobb, gå på skole/være i utdanning eller være i en eller annen form for arbeidstiltak. For mange kan veien til det ordinære arbeids- og utdanningssystemet være lang. Huset som guttene bor i leier Fossumkollektivet av et ektepar som driver en stor gård, og denne gården ligger få minutters gangavstand fra vår avdeling på Årungen. Denne gården gir mange muligheter for våre ungdommer, og ekteparet som eier gården har et samarbeid med NAV, så de kan tilby praksisplass. De har mange hester på fôr og tilbyr derfor opplæring i hestefaget. Videre kan de tilby trening i bygningsarbeid, teknisk vedlikehold og reparasjon, og kjøring av gravemaskin. En av våre ungdommer har lenge vært i praksis her, og han har underveis fått opplæring i å kjøre gravemaskin, samt fått seg maskinførerbevis.

I tillegg til dette har de som er med i prosjektet tilbud om;

Delta i prosjektet opp til ett år (evt lengre ved behov), deltagelse i avdelingens gruppebehandling, tilgang til avdelingens psykolog og psykiater, individualsamtaler, hjelp/støtte/veileding opp imot hjelpeapparatet og de har umiddelbar nærhet til- og lett tilgjengelig / uformell kontakt med kjent behandlingssted og personale/ungdomsgruppe. Videre kan de be om andre kontrolltiltak ved behov, for eksempel tilstedeværelse og urinprøver.

I høst har vi gjennomført en gestalthelg på Osadalsstua. Målet er å gi dem flere verktøy i å se seg selv. Ta dem med på et dypdykk i hvem de blir/er i møte med andre mennesker.

Fremtidsplaner

Våren 2017 har vi planer om å innføre ”systematisk tilbakefallsforebyggingshelg(er)”. Her går de detaljert og systematisk igjennom sine tanker, følelser og situasjoner som tidligere har ledet dem inn i tilbakefall, for å forebygge nye.