KRONIKK
Barnevernet
svikter unge rusmisbrukere!
Barn og unge lider under det offentlige
hjelpeapparatets mangel på kompetanse og kunnskap om rus og avhengighet.
Kunnskapsmangelen hindrer ungdom med rusproblemer og deres familier å få
adekvat hjelp i tide.
Av
TERJE TURØY
Etter
å ha jobbet mer enn 20 år med unge rusmisbrukere og familiene deres, er jeg i
dag dypt bekymret for utviklingen innenfor barnevernet og behandlingstilbudet
til denne målgruppen.
Tidlig
debut: tidlig inngripen
Ungdom
søkt inn til Fossumkollektivet har svært ofte debutert med rus i 12-årsalderen,
selv om vi også har hatt søkere som har startet før de var ti. Mange av disse
har hatt berøring med barnevernet, men har likevel kunnet fortsette sin
ruskarriere.
I 2003 utga Statens institutt for
rusmiddelforskning (SIRUS) rapporten «Hvilken nytte, for hvem og til hvilken
kostnad?», et forskningsprosjekt hvor 482 klienter fra 20 behandlingstiltak var
med: «Noen av funnene peker i retning av at mange klienter har begynt å bruke
rusmidler svært tidlig, dvs. fra 12-13 års alder. Det kommer også frem at en
stor andel av stoffmisbrukere i behandling har vært under omsorg eller hatt
hjelpetiltak fra barnevernet under oppveksten», heter det her.
Snart kommer resultatene fra et annet
forskningsprosjekt i regi av SIRUS og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet:
Hvordan kartlegges rusmiddelmisbruk i barneverninstitusjonene i Norge? Ifølge forsker Grethe Lauritzen
(SIRUS), bekrefter prosjektet at barneverninstitusjoner gjør lite systematisk
kartleggingsarbeid, de mangler verktøy til å utføre dette. Hvordan er det da
mulig å sikre riktig behandling til den enkelte ungdom? Dersom ikke
rusproblemet blir tatt på alvor vil det fortsette å leve sitt eget liv, og slik
undergrave all annen behandling.
Dette ser vi gjentatte eksempler på i
barneverninstitusjoner landet over. Ungdommer som frivillig eller på tvang blir
tatt hånd om av barnevernet og som sliter med et rusproblem: Ikke bare
fortsetter de sitt misbruk i barnevernets regi, de videreutvikler det.
…men vi handler for sent
Tyder
noe på at det mer profesjonaliserte barnevernet og rusfeltet som vi ble lovet
med barnevern- og rusreformene i 2004, vil klare disse utfordringene bedre?
Eller fører nye faglige føringer på tjenestene til at russkadene hos de unge
øker mens de er i barnevernets tiltak?
Nærhetsprinsippet og lokalbaserte tiltak blir i St.meld. nr. 40 fra 2001
fremhevet som viktige alternativer til institusjonsbehandling innen
barnevernet. Lavest effektive omsorgsnivå eller LEON-prinsippet er et anerkjent
prinsipp. Tanken er at vi ikke skal skyte spurv med kanoner, men tilpasse
innsatsen problemets størrelse og anvende tiltak som er tilstrekkelige for å
løse problemet. Det betyr at vi ikke skal vente til problemene har vokst
ungdommen og familien over hodet, men sette inn nødvendige og tilstrekkelige
tiltak tidlig, for å hindre en eskalering av problemet.
I altfor mange saker ser vi imidlertid at
fagfolk bagatelliserer situasjonen til ungdommen og handler først når
rusproblemet har fått fotfeste, familien er utkjørt, skoleplassen er tapt,
ungdommen er godt etablert i et negativt rusmiljø og straffesakene hoper seg
opp hos politiet. Slik blir veien tilbake til et normalt liv unødvendig lang.
Mange kunne vært spart for mye lidelse dersom «noen» hadde sett og handlet
tidligere. LEON-prinsippet har få sjanser når en misforstått taushetsplikt
fortsatt fører til at fagfolk ikke snakker sammen. Prinsippet har få sjanser
til å lykkes når millioner brukes til å bygge opp et voldsomt byråkrati innen
statens barnevern, mens førstelinjen som skal møte ungdommene står på stedet
hvil. Samtidig får mange barnevernsarbeidere på kommunalt nivå beskjed fra
fagteamene at problemet ikke er alvorlig nok og derfor bør løses lokalt.
I Fossumkollektivet ser vi at
barn og unge blir gående altfor lenge før det blir grepet inn og at
«lokalbaserte tiltak» helst blir brukt på ungdom som er i behov av
institusjonsbehandling. Mange unge går fra vondt til verre før riktige grep
tas. Mange av de ungdommene vi møter på kollektivet kunne vært hjulpet mye før,
dersom kompetansen på rusproblematikk og viljen til handling hadde vært til
stede. Flere foreldre opplever å måtte trygle og be om hjelp før det skjer noe.
MST
– en revolusjon?
Lokalbaserte
tiltak skal altså prøves før noe annet og er, i alle fall ifølge politiske
føringer, bedre enn institusjonsbehandling (jfr. St.meld. nr.40). De siste
årene har derfor nesten alle ungdommer som blir søkt inn til Fossumkollektivet
en historie med MST. Atferdssenterets rapporter om MST konkluderer med 70 til
80 prosent måloppnåelse, men anbefaler tvangsplassering i dertil egnet
behandlingstiltak hvis problemet er rusmisbruk. I min verden er 70 til 80
prosent måloppnåelse et godt resultat, men om det likevel anbefales
tvangsbehandling, har vel MST vært et feilslått tiltak for denne ungdommen og
dens familie?
Mange familier forteller at de måtte
gjennomføre et halvt år med MST før det var snakk om å prøve andre tilbud.
Dette er ikke det samme som å følge LEON-prinsippet, men heller å utsette ungdommen
og familien for enda mer frustrasjon og lidelse! Hva kan så være årsaken til at
barnevernet likevel velger å prøve ut MST på ungdommer som sliter med
rusproblemer, en gruppe som i utgangspunktet ikke var definert som målgruppe
for MST? Er det mangel på kunnskap om rus og avhengighet? Økonomiske årsaker?
Kan svaret være så enkelt som at et MST-program varer i ca. seks måneder, mens
et behandlingsopphold i institusjon kan vare i fra ett til tre år? I så fall er
det for enkelt. På sikt er rett tiltak til rett tid mest samfunnsøkonomisk og
best for ungdommen.
La meg minne om hva Sturla Falck skriver
i sin bok «Mellom straff og behandling» (2006): «MST har vært markedsført som
en gjennomprøvd metode med bedre resultater enn andre tiltak overfor ungdom med
alvorlige atferdsvansker. En ny Campbell-oversikt sier ikke at dette er helt
feil, men kaster samtidig kaldt vann i blodet på de største optimistene.» Og
videre: «Det er ut fra åtte utvalgte undersøkelser ikke noe som tyder på at MST
er bedre for de unge enn alternative behandlingsformer. Det er dog heller ikke
tegn på at MST er dårligere.»
Hvem skal sette premissene?
Akutt-,
krise- og utredningsinstitusjoner i norsk barnevern har store problemer i møte
med unge rusmisbrukere. Ungdommene som kommer i behandling forteller om et
aktivt rusmisbruk inne på institusjonene. De forteller om hvordan de har ruset
seg under oppholdet: De har gjerne fått fri utgang én til to timer om dagen og
blitt kjørt av personalet til lokaliteter hvor de har kunnet skaffe seg rus
uten at personalet har vært dette bevisst. De beskriver hvordan de har ruset
seg inne på institusjonen uten at dette har fått konsekvenser og hvordan de har
fått besøk av rusvenner som har hatt med stoff.
Hvem tror det er mulig å hjelpe ungdom
med rusproblemer i et aktivt «rusmiljø» hvor ungdommene setter premissene? Og hvordan er det mulig
å utrede ungdommer for videre behandling når de er påtente?
Etter å ha gjennomgått all tilgjengelig
institusjonsforskning, konkluderer Tore Andreassen (2003) blant annet med at
kulturen i institusjonen er avgjørende for resultatet. En positiv kultur, hvor
de voksne setter standarden, er en forutsetning. Ungdommene må oppleve et
alternativ til misbrukskulturen, stilen og tonen fra livet på gata. Forskningen
hans bekrefter mange av de pedagogiske prinsipper som norske kollektiver har
jobbet etter i mer enn 20 år, og kollektivenes etterundersøkelser viser at
behandlingen nytter. Om institusjonen skal lykkes, må den ha mulighet til å
sette rammer rundt ungdommen, holde behandlingsmiljøet rusfritt og tilby trygge
voksne som er tilstede over tid.
«Ta
barn og unge på alvor!»
Misbrukskulturen
får imidlertid dessverre styre mange barne- og ungdomsinstitusjoner i dag, og
det gir igjen argumenter til de som hevder at institusjonsbehandling ikke
nytter. På dette punktet er jeg enig: Denne typen institusjoner hjelper ingen
og blir i beste fall en oppbevaring, i verst fall en opplæringsanstalt for
kriminalitet og misbruk. Dette er ikke å ta barn og unge på alvor, slik
statsråd Karita Bekkemellem uttrykte det under åpningen av den første
Multifunc-institusjonen i Bergen i november 2005:
«Jeg tror
kvaliteten på vårt samfunn kan måles i hvordan vi behandler barna våre og
hvilke muligheter vi gir dem. Noen barn og unge har møtt motgang tidlig i livet
– vår jobb som samfunn er da å sørge for at de får den støtten de trenger
for å fungere i en krevende hverdag. Derfor er jeg så utrolig glad for å åpne
Bergen ungdomssenter – et sted hvor en tar barn og unge på alvor!»
Denne institusjonen stenger dørene i
disse dager, vel et halvt år etter åpningen. Igjen ser vi viktigheten av rett
tiltak til rett ungdom og viktigheten av kompetanse på rus og avhengighet.
Nedleggelsen er et eksempel på hvor utfordrende det
kan være å jobbe med denne målgruppen, på tross av at fagfolk besitter metoder
som er evidensbaserte og godt forankret i forskningen.
Ungdommene som statsråden snakker om
trenger et barnevern som tar dem og deres familier på alvor og som setter inn
de tiltak som er nødvendig til rett tid. Vi trenger ikke et Statens barnevern som
vokser i byråkrati, rutiner, kvalitetsforskrifter og papirproduksjon og som
kappes om å kjøre anbudsrunder. Kvalitet måles ikke i papirproduksjon, men i
hvor mange verdige liv vi klarer å «produsere» og i hvor mange familier som kan
begynne å leve igjen.
Terje Turøy er faglig
leder
ved Stiftelsen
Fossumkollektivet
terje@fossumkollektivet.no
Les
mer: Andreassen,
T (2003): Behandling av ungdom i
institusjoner. Hva sier forskningen? , Kommuneforlaget
Melberg,
Lauritzen og Ravndal (2003): Hvilken nytte, for hvem og til hvilken kostnad? ,
SIRUS
St.meld.
nr. 40, (2001-2002): Om barne- og
ungdomsvernet
Multisystemisk terapi
(MST) tar tar utgangspunkt i familie og hjem og tar sikte på å bedre
ungdommens oppførsel og fremme positive ferdigheter hjemme, på skolen og i
nærmiljøet. MST er et frivillig tilbud som foreldrene kan takke ja eller nei
til og benyttes av barnevernet i Norge.
|